Isak Johan Iversen

Savn️

Kjære sønn, gode venn! I en bedre verden ville vi ikke hatt urnenedsettelse for deg i går. Du ble bare 46 år gammel. Det ble en verdig seremoni med vakker musikk til tross for disse triste omstendighetene. Sigrid og jeg hadde hvert vårt innlegg til deg. Og mamma leste Wordsworths dikt "We are seven" for deg. Daan Ente stod for en minnetale du ville ha satt pris på. Kirka var nærmest full. Mange fra familien møtte opp. Gamle klassekamerater fra Steinerskolen. Mange av dine medstudenter fra Arkitekthøyskolen. Dessuten arbeidskollegaer fra dine år som utøvende arkitekt. Arild Stav som lånte deg en av sine saksofoner når du selv musiserte, fremførte vakre salmer med sterk innlevelse. Han ble smakfullt akkompagnert av Ivan Ivantchev på piano og orgel. Ivan spilte dessuten vakre salmer før seremonien startet. Til sist ble Simon & Garfunkels låt "Sound of Silence" fremført. Bendik bar urnen og en lang prosesjon beveget seg bort til din gravplass. Regnet hadde opphørt og solen kunne tidvis skimtes gjennom skyene. De tilstedeværende la roser på graven. Du hviler like ved Alines grav. Ofte er to hester å se like ved gravene. Circa 140 deltok i minnestunden. Det ble et eget langbord med dine gamle klassekamerater fra Steinerskolen. Ellen Andrea Wang med sin kontrabass fremførte; "Nobody knows the trouble I've seen", "Mitt hjerte alltid vanker" og et musikkstykke for deg. Naboene våre fra Hjellum, Torhild, Jan, Tom og Anne Helene, represent med førstnevnte sendte sine hilsener. Torhild fortalte litt om det gode vennskapet vårt og leste et gripende dikt av Eivind Skeie. Det ble også en hilsen fra Per Erling. Han fortalte om sitt spesielle forhold til deg og om hvordan du pyntet deg hver fredag til religionstimen. Dine avanserte ferdigheter som snekker allerede i ung alder, (når dere jobbet litt sammen i hans friår) ble også omtalt. Tante Mary så tilbake på mange fine opplevelser med dine fettere og slekta fra USA. Arbeidskollega Vilde fra "Grape" Arkitekter overrakte Bendik ei forseggjort bok med personlige hilsener fra dine kollegaer. Arild Stav, Bjørnulf Dyrud og jeg fremførte ei Dylanlåt for deg; "Senor." Din kjære nevø Herman fremsa sin velkomponerte hilsen til deg. Gudmor Astrid og hennes mann Håken Sund sendte sine hilsener. Et vakkert dikt av Rudolf Steiner ble lest av Håken. Det må nevnes at salen var pyntet til ære for deg. En åtte-ti fargerike bilder, med innhold relatert til siste halvårs tragiske omstendigheter var utstilt i rommet. Til slutt må pyntegruppe, snittegruppe, kakegruppe og ryddegruppe takkes for sin innsats. Steinerskoleforeldre og Steinerskolelærere er kjent for dugnadsvilje av dimensjoner.

To kaffe, et skjerf og et menneskemøte Jeg kjente deg ikke, og du kjente ikke meg, men som trofast gjest hos Kaffebrenneriet på Grønland gjennom flere har de andre gjestene etter hvert blitt kjente fjes, og blitt til personer man synes på et slags vis har et forhold til. Jeg har ofte kommet inn og tenkt for meg selv at, der er Hun, hun er det lenge siden jeg har sett, og der er Han, han som alltid sykler, og der er familien som ofte er her på søndager. Før jul satt jeg på Kaffebrenneriet med strikketøy og du kom bort og spurte hva jeg strikket. Da jeg svarte, et skjerf, så ble det innledningen til en samtale om skjerfet du hadde på deg. En Keffiyeh-Palestinaskjerf. Du fortalte meg at du hadde kjøpt det fra en av de siste produsentene på Vestbredden, noe du synes var fint å tenke på. Jeg sa meg enig i det, og jeg så også at dette var et skjerf av høy kvalitet, i motsetning til diverse andre utgaver folk går med. Du drakk kaffen din, og da du gikk nikket du og vi smilte til hverandre. Da jeg selv gikk derfra tenkte jeg at dette hadde vært et lite og fint møte, små øyeblikk av møter mellom mennesker. Det var første og siste gang vi snakket sammen. Helt tilfeldig så jeg dødsannonsen din, og på bildet kjente jeg deg igjen. Det er jo Han, han som jeg har sett så mange ganger, og han som jeg snakket med før jul. I henhold til jødisk tradisjon dør et menneske to ganger. Først når man forlater det jordlige liv, deretter når navnet sies for siste gang. Nå kjenner jeg ditt navn, du er ikke bare Han, du er Isak- han som skal le. Jeg vet også hva som har skjedd, og jeg skjønner at alt nok ikke har vært så lett. Jeg håper du er på et godt sted nå og at du har fred.

Min kjære onkel. Du har alltid vært en sentral person i livet mitt, og jeg er så glad for all glede og humor vi har delt sammen. Du hadde en humoristisk vinkling på verden og det var alltid morsomt å være rundt deg. I tøffe tider var det så godt å ha deg i livet mitt. Jeg husker alle kveldene vi spiste pizza og så på film sammen. Du var en trygghet i livet mitt. Nå er du borte og det gjør ufattelig vondt. Du vil alltid være i hjertet mitt og jeg er så glad i deg, onkel.