Kjersti Brøntveit

Kjære Kjersti, kjære Marit og Anders Kjesti kom inn i livet mitt med flanelograf i en nybygd Storhamar kirke og en ungeflkokk rundt seg - det var en søndsagsskole som var starten på et langt vennskap, først mellom et barn og en voksen, siden mellom en tenåring og en voksen, og til slutt to voksne kvinner sammen. Det er vanskelig å sette ord på hva dette vennskapet har betydd for meg, som regel bare Kjersti og jeg i samtaler ingen andre var vitne til, der de mest sårbare ting ble delt, og hvor det å være to var nok til å gjøre alt lettere å bære. Å bli sett, hørt og lyttet til, det er ingen ting som er mer verdifult, og det fikk jeg dele med Kjersti. Noen år var vi også lærer og elev, og ikke minst var det noen spesielle halvtimer da Kjersti enten var sensor eller eksaminator da jeg var privatist og gjorde ferdig videregående. Jeg husker godt hvor tydelig det var at hun virkelig ønsket at jeg skulle gjøre det så godt som mulig, også det er noe som varmet. Du blir ikke glemt, Kjersti, smilet ditt, varmen din, ordene dine, hvordan du dro meg med og skaffet meg en kake da vi møttes i gågata og du husket at det var bursdagen min. Mange, mange varme tanker, Beate

Takk for alle gode minner. Du fikk alltid folk til å føle seg velkommen. Ditt smil, engasjement, ærlighet og direkthet vil alltid minnes. Og ikke minst, lyden av radioen på kjøkeknet! Hvil i fred.