Kåre Larsen

Gratulerer med dagen Pappa ️❤️�🎂🕯️

Hvil i fred

Velkommen til Minnestund for Pappa ️

Hvil i fred, Kåre Larsen. Jeg husker deg som en smilende, snill og god mann fra tiden jeg vokste opp på Hamar.

Og til Beate: så godt og vakkert du skriver om din kjære pappa. Kondolerer til hele familien.️❤️

Kjære alle!

Faren min var en ørn med klippede vinger. En mann så fantastisk, flott og ruvende som karismatisk trakk folk helt fra Oslo til Hamar bare for å sitte i puben der han sto bak baren. Med en stemme som kunne ha fylt et operahus, og med et hjerte som var fylt av godhet. Da jeg vokste opp var det ikke vi nærmeste som nøt godt av akkurat det, det ble for vanskelig for en ung mann som selv aldri hadde møtt godhet og nærhet og omsorg fra de som skulle ha gitt ham det. Da var det lettere for ham å gi av seg selv til venner og bekjente som han ikke hadde ansvar for. Det var han som måkte snøen, og som tilbragte timesvis på å plukke markjordbær til alle de eldre damene i nabolaget.

Godheten viste seg også på en annen måte, hvor eksepsjonelt det var skjønte jeg ikke før jeg var godt voksen: Han snakket aldri vondt om andre. Han gjorde seg aldri stor på bekostning av andre. Han hadde ikke et vondt ord å si om noen. Denne gaven ble gitt meg både av ham og mamma, og er en av de største skatten de ga meg som barn, at det å snakke stygt om andre var noe fremmed, rart og ukjent.

Pappa var livredd for å dø. Så redd at han ikke klarte annet enn å dele det med meg som niåring på Kafe Astoria der han fortalte meg at det kom til å skje nå, han kom til å dø før det var godt en uke, hjertet kom til å stoppe.

Det gjorde det ikke, men angsten var der, i perioder så stor at den lammet alt annet, selv om tiårene gikk og helsa holdt.

Da barnebarna kom fikk jeg muligheten til å se omsorgen hans for de små utenfra. Så utrolig glad og stolt han var, og samtidig så redd om noe kunne virke som om det var litt galt. Pustet de nå i vogna?

Nettene var fylt av mareritt.

De siste tiårene ble mye bedre, marerittene fortsatte om nettene, men ikke lenger om dagene. Det var mer glede, mer sang, flest gode dager. Å ha fått oppleve det sammen med ham har vært utrolig godt og fint. De første årene hvor jeg hadde kreft, var han i spesielt god form, da ringte han meg daglig. Små korte samtaler på noen minutter med omsorg og varme. Han var den ene som hele tiden var overbevist om at «Dette kommer til å gå bra!»

Denne uka har han ligget for døden på Hamar sykehus, og det var rolig og fint, for han var ikke lenger redd, og han hadde ikke lenger smerter. Jeg har gruet så lenge til denne slutten, vært så redd for at den skulle være preget av den angsten som har fulgt ham, men så fikk han være helt, helt fri fra den. Siv-Lene var hos ham døgnet rundt.

Jeg fikk sittet hos ham for et par kvelder siden. Han var svært syk med sepsis og lå for det meste uten å gi tegn på at jeg var der, mens jeg sang alt jeg kunne komme på av felles sanger. Og snakket om de gode minnene jeg hadde av å hjelpe til på Spilltauet, fylle flasker i kassene på kjøla, løpe ned i banken for å veksle penger. En av mine daglige oppgaver var å gå på butikken og handle Dagbladet og VG. Også var det alle turene langs Mjøsa, og timesvis med å sitte på utekafeen på Domkrikeodden, der det stadig var mennesker bortom som kjente pappaen min. Alle kjente pappaen min virket det som når jeg var barn.

Vi som var innom opplevde alle at han ble klar i det vi skulle gå. Reier fikk en kraftig håndtrykk. Jeg fikk øyne som fulgte meg og når jeg sa at han var heiagjengen min, så fikk jeg både et smil og øyne som lyste opp. Du fikk rett du pappa, her er jeg fremdeles 8 år etter, det ingen trodde andre enn deg. Jeg var så sikker på at jeg en dag skulle stå og ta i mot deg på andre siden, men så ble det du som gikk først.

I morges sovnet han helt fredelig og rolig inn, litt før syv. Mamma og Siv-Lene satt hos ham.

Jeg lyser fred over pappaen min sitt minne, denne kjempen, denne ørnen, dette fanatiske mennesket som ga meg livet.

Jeg sørger over det vi aldri fikk oppleve, men trøster meg med at du var en god mann som gjorde ditt beste. Du vil aldri bli glemt.

Takk fine Pappa! Så mye jeg har lyst til skrive eller si. Men dette gamle bildet får oppsummere så lenge.